Av Knut Inge Bergem, daglig leder

Det er søndag formiddag, 17. mai, på Skolehjemmet vårt på Huadoi i Chiangrai i nordre Thailand. Ingen vet at det er full feiring av nasjonaldagen i Norge, med pyntede, glade og feststemte barn. Vi venter likevel på at det skal komme forventningsfulle barn også til oss.

Her på Huadoi er det rolig og fredelig, fuglene synger og det er 37 varme og fuktige grader. Familier med små og litt større barna kommer kjørende inn porten vår. Noen kommer i pickuper, andre på motorsykler. Noen kommer alene, mens andre kommer sammen med venner fra samme landsby. Mange spente øyne følger. Ser vi noen vi kjenner? De har med seg esker og poser med klær og eiendeler. I morgen er det mandag og starten på det nye skoleåret. Da må helst alle forberedelser være unnagjort. 12 av barna er helt nye for i år, og har kun vært her én gang før, den gangen de søkte om plass i mars. De foresatte blir med barna inn på de tildelte rommene og hjelper til med å ordne litt med klær og sengetøy. Når foreldrene reiser igjen, kommer det gjerne en liten tåre fra de yngste barna, men den tørkes raskt bort. Man kan jo ikke være en svekling foran alle de nye vennene. Alle vil jo være her!

De nye barna

Abba som er ansvarlig for den daglige driften vår, samler barna som allerede har kommet i et av husene med aircondition. Han begynner å spille gitar og barna synger med på sangene de har lært her. De nye barna ser storøyd på, men prøver snart å bli med. Han forteller litt om hvordan alt fungerer her på Skolehjemmet og hvilke regler som gjelder. Deretter får hvert nytt barn en fadder som de skal bo sammen med. «Det er mange regler dere må lære,» sier Abba, «men vi tar litt om gangen den nærmeste uken.»

Samling med barna

Abba som tar skoleklippen

Klokken ringer til lunsj, og alle barna løper inn i matsalen for å spise Da sin gode mat. Etterpå er det hårklipping under et tre. Alle guttene på barneskolen må ha kortklipt hår, og jentene skal ha pasjefrisyre. «Hvis dere ikke vil at jeg skal klippe dere, kommer læreren til å gjøre det i morgen,» sier Abba, «dere kan velge selv». Alle guttene stiller seg i kø.

Når det er så varmt som nå, blir det ikke så mange krevende aktiviteter. Barna sitter i grupper i skyggen, leker og forteller hverandre om sommerferien sin. De nye barna prøver ut noen av lekene vi har. Særlig syns de det er spennende med trampolinen. Det er litt som første dag på en sommerleir.

Vi som har ansvaret, begynner å gå gjennom rom etter rom for å kontrollere at alle har laken, teppe, pute, håndklær og toalettsaker. Det skal de ha, men det er vanlig at slike ting forsvinner hjem til landsbyene når det er ferie. Barna bor to og to på hvert rom, og de småkrangler om hvem som skal sove øverst eller nederst i køyesengen. Flere av de nye barna har aldri sovet i en seng før, så dette blir spennende. Hjemme i landsbyen sover man på en bastmatte på gulvet. Noen har med seg egen pute, men vi ser raskt at den er så skitten at det er helsefarlig å sove på den. Motvillig bytter de den mot en ny.

Sjekking av rom

Inspeksjon på et jenterom

Lykkelige jenter som fikk nye brukte sko fra en av våre venner

Vi sjekker også at skoleuniformene er i orden. Noen foreldre har klart å ordne dette til barna sine, mens andre ikke har råd til det. Barna må ha fire forskjellige uniformer: én til vanlige skoledager, én til gym, én til speideraktiviteter og én nord thailandsk festdrakt til fredager. Vi ser at det er mange som mangler både klær og sko, så mandagen blir handledag for skoleuniformer. Vi er ikke så fornøyde med hva de har tatt med seg av sengetøy, så det blir en stor jobb å skifte ut mye av det. Det er ikke mulig å legge vestlig standard på sengetøyet, siden alle barna sover med uteklærne på. Det er en kultur som er særdeles vanskelig å forandre på, men lett å forstå når vi kjenner til den enkle standarden de har i hjemmene sine.

Nye håndklær til alle nye barn

Det er varmt på rommene til barna på denne årstiden og alt de har er en vifte på veggen som gir litt bevegelse av luften. Det er vanskelig å sove uten den. Ikke alle fungerer som de skal, så hvert år må vi både reparere og kjøpe nye. Det hender de får litt hard behandling av kreative små som trenger ekstra luft i ansiktet eller for å tørke klær.

Klokken 18 ringer det til middag. Barna rusler inn i matsalen, mens vi voksne setter oss i vår utestue, uten vegger, like utenfor. Skumringen faller raskt, og en time senere er det mørkt. Vi samler barna for å gi litt informasjon om morgendagen og om dagene som kommer. Det aller viktigste å få formidlet, er at vi må tenke på oss selv som en del av en stor familie – Familien BaanChivitMai – med ett foreldrepar som har 44 barn. Heldigvis er det mesteparten av året andre ansatte og voksne som hjelper til. Noen av de minste barna holder på å sovne, så vi avslutter samlingen og sender de yngste til sengs. Det er litt uvant å sove på et nytt sted, og de fleste savner det kjente hjemmefra. Noen har også foreldre å savne, andre ikke. Noen av de minste på 6-9 år, trenger en godnattklem, mens andre er tøffere. Alle er spente på skolestarten, og det er litt vanskelig å sovne.

Lykkelige jenter som får lørdagskos fra venner

Abba hjelper barna som strever med å lære seg Thai

I dag, etter at det har gått noen uker og Norge feirer seieren over Irak, har vi kommet oss godt i gang med det nye skoleåret. 44 barn, 22 av hvert kjønn, har funnet sitt nye hjem hos oss. For oss voksne har det vært krevende uker, der mange av barna trenger ekstra oppfølging. Det er mange med lærevansker og flere med adferdsvansker. Det har vært mange samtaler både med det enkelte barn og i fellessamlinger. Det har også vært mange handleturer for å kjøpe alt fra truser, sokker og skoleuniformer, til tannkrem, såper og skolesekker. Hadde dette vært i Norge, hadde vi nok hatt godt med menneskelige ressurser for å løse disse utfordringene. Vi få som er her fast, gjør så godt vi kan med de begrensede ressursene vi har. Det aller viktigste for oss er å skape det som har kjennetegnet vårt Skolehjem i mange år, nemlig trygge og kjærlige oppvekstsvilkår, der hvert enkelt barn skal bli sett, forstått og få en positiv utvikling i livet.

Marie på besøk som har talk-group med de yngste

Vi sender en stor takk til alle trofaste venner som hjelper oss i dette arbeidet, gjennom både besøk, omtanke, gaver og penger. Det inspirerer.