I Hmong-landsbyene tror de fleste på ånder som de enten dyrker eller beskytter seg mot

Da vi var på besøk i en Hmong-landsby i november i fjor for å besøke hjemmene til noen av barna våre, kom det ei dame med ei ung jente bort til oss. Dama peker på jenta og gjør bevegelser med hendene sine som om hun skyver henne bort til oss. Hun sier ingenting. Til slutt ser jenta opp på oss og sier stille at mamma vil at jeg skal bli med dere.

Vi får vite at jenta er 10 år gammel og heter Panut. Både mamma og pappa er døve fra fødselen av. Panut er yngst i en barneflokk på 5, der alle søsknene har flyttet hjemmefra. Nå er det hun som er tolken for foreldrene, med sine begrensede kunnskaper i fingerspråk. Likevel ønsker foreldrene at dattera skal bo hos oss på BCM og dermed få et bedre oppvekstmiljø og en bedre utdannelse enn det hun kan få på den lokale skolen. De har sett den positive utviklingen hos barna fra landsbyen som allerede bor hos oss, og ønsker nå at dattera deres skal få samme mulighet. Selv Thai-kunnskapen er dårlig for barna som går på den lokale skolen. I tillegg får vi vite at mamma og pappa til Panut ikke klarer å få seg faste jobber fordi de er døve. De lever av det de største barna sender hjem til dem, der ingen av dem har mer enn ungdomsskole, men alle har funnet seg en jobb. Vi ble invitert inn i huset til familien og fikk se deres svært enkle livsstandard. Der og da bestemte vi oss for at Panut skulle få komme og bo hos oss på BCM når nytt skoleår startet i mai.

Sammen med mange nye gode venner

Lærer sanger med nye venner

Nå har nytt skoleår startet, og vi sitter med Panut foran oss for å høre hvordan det går med henne etter to uker borte fra mamma og pappa. Thaien hennes er fremdeles veldig dårlig, men vi forstår det meste av det hun sier. Først smiler hun og sier hun at alt er bra og at hun er veldig fornøyd med livet. Mange nye venner og lekekamerater, alle er snille med henne, fint og rene rom, god mat og flinke lærere. Men når spørsmålet om mamma og pappa kommer opp, blir hun stille og noen tårer begynner å trille. Hun sier at hun savner mamma og spesielt maten til mamma. Samtidig sier hun voksent at hun vet at det er best for alle at hun er hos oss. Nå kan hun få mulighet til å få en god jobb i fremtiden og sende penger hjem til mamma. Hun vil ikke gi penger til pappa, for da drikker han bare mer alkohol. Men hun føyer raskt til at han er snill og at han aldri har slått noen. Hun ønsker å bli flink i Thai og flink på skolen slik at hun kan få seg en utdannelse. Kanskje kan hun blir lærer så hun kan hjelpe barna i landsbyen sin. Hun skal i hvert fall gjøre så godt hun kan, sier hun med et smil, før hun løper ut og leker videre med alle de nye vennene sine på BCM.

ThAidNytt juli 2023
Opplevelser de siste månedene
Opplevelser de siste månedene

Barna er alltid positive og fornøyde når det skjer noe spennende. Og det skjer stadig noe hos oss. Vi fikk en trampoline i gave fra det svenske ekteparet og den har vært i flittig bruk under kontrollerte former. God trim for liten og stor.

Read More →
Livshistorie - Son
Livshistorie - Son

Son er en av de eldre guttene på BCM. Han er 15 år og avslutter nå ungdomstrinnet på den lokale skolen barna våre går på. Han er født i en fattig Akha familie i en av landsbyene langt oppe i fjellene på grensen til Myanmar. Han er eldst av 5 brødre. Da han var 10 år kom han til BCM. Hans foreldre ville at han skulle få et bedre liv.

Read More →
Underbar tid som volontärer på BaanChivitMai
Underbar tid som volontärer på BaanChivitMai

Den första mars 2023 var en betydelsefull dag för oss. Kanske en av de mest betydelsefulla dagarna i våra liv.

I väntan på en buss till Chiang Mai besökte vi ett trevligt café́/restaurang, “BCM Bakery”, i Chiang Rai (av en ren slump). Efter någon timme dök det upp en trevlig norrman med sin fru och då de hörde oss tala svenska kom de fram och presenterade sig. Det var Knut och Suree.

Read More →