Det er enklere å pusse opp et hus til en standard vi er fornøyd med, enn å utvikle andres barn til å få de holdninger og væremåter som vi ønsker for dem. På et hus kan en bare fjerne råtne bord og bytte dem ut med nye, eller skru i noen gipsplater utenpå furupanelet vi er så lei av, eller friske opp stuen med en lysere farge. Med barn er det annerledes. De bærer med seg så mye som de har fått inn med morsmelken: Språk, tradisjoner, kultur, holdninger og væremåte, i tillegg til en stor dose med arvede gener.

Det er alltid spennende å møte barna på Huadoi igjen i mai - etter endt sommerferie. Hvordan har de hatt det? Kommer alle tilbake igjen? Er de like hele? Har de fått nok mat? Har de forandret seg? Vi vet at livet sammen med familien i landsbyene er vidt forskjellig fra livet hos oss på skolehjemmet – nesten som to ulike verdener. I landsbyene er det som oftest veldig enkle livsvilkår, med hus uten innlagt vann, lite mat, få meningsfulle oppgaver for barna og nesten ingen fokus på helse eller allmenn kunnskap. Foreldrene er for det meste analfabeter og snakker i tillegg dårlig Thai. Livet leves fra hånd til munn.

På Skolehjemmet legger vi fremtidsplaner for barna. Vi fokuserer på hva de trenger mest av nå, for at de skal klare seg best mulig når de blir voksne. Skolegang og utdanning er selvsagte komponenter i den sammenheng. Med et spesielt fokus på engelskkunnskap, så er den delen intakt. Like viktig for oss som jobber her, er at barna lærer seg god folkeskikk, sunne livsholdninger og utvikler seg til å bli selvstendig tenkende individer. Vi ønsker å bygge opp hver enkelt til å bli et godt menneske.

Hver kveld gir de ansatte leksehjelp – Foto: Knut Inge Bergem

Hver kveld gir de ansatte leksehjelp – Foto: Knut Inge Bergem

De største barna samler seg til felles lekselesing – Foto: Knut Inge Bergem

De største barna samler seg til felles lekselesing – Foto: Knut Inge Bergem

Ei av jentene kom fortvilet bort til meg her en dag og fortalte at nå hadde hun fått et problem. Far er død for mange år siden og mor har bare strøjobber og alltid lite penger. Landsbyen hun kommer fra ligger langt oppe i fjellet. Jenta er 14 år og begynte nå på siste året på ungdomsskolen. ”Mor vil at jeg skal komme hjem til neste år for å jobbe og hjelpe til hjemme. Hun forstår ikke at utdanning er viktig. Hun forstår ikke at jeg kan hjelpe henne mye mer om noen år når jeg er ferdig med studiene. Jeg vil gå på universitet. Hva skal jeg gjøre?” Situasjonen er beskrivende for hva vi møter her. Jeg blir både stolt og lei meg. Stolt fordi vi ser at barna våre er reflekterte og ønsker å utvikle seg. Lei meg fordi vi vet at barna og ungdommene hos oss må følge beskjeden de får fra sine foreldre.

Mange av dem som vokser opp på BCM får en liten kamp å kjempe. Den handler om tradisjoner og holdninger, og om forholdet mellom lydighet til sine foreldre og fokus på egen utvikling. Det er en kamp hver enkelt må ta selv når tiden er moden. På BCM prøver vi å ta vare på det hele mennesket gjennom omsorg og leksehjelp, lek og aktiviteter, undervisning og praktiske oppgaver. Alle er med i familien BCM – ingen er for liten eller ubetydelig. Vi driver litt med oppussing, men mer med oppdragelse. Vi lærer dem mye med ord, men aller mest gjennom handling.

5 nye forhåpningsfulle barn til BCM – Foto: Knut Inge Bergem

5 nye forhåpningsfulle barn til BCM – Foto: Knut Inge Bergem

Mango-sesong i Thailand, til store glede for liten og stor – Foto: Knut Inge Bergem

Mango-sesong i Thailand, til store glede for liten og stor – Foto: Knut Inge Bergem

Fint å være tilbake igjen til BCMs sunne mat – Foto: Knut Inge Bergem

Fint å være tilbake igjen til BCMs sunne mat – Foto: Knut Inge Bergem



Tidligere nyhetsbrev: