Da forrige skoleår sluttet i mars, reiste nesten alle barna våre på BCM hjem til landsbyene sine. Det er flott at de har et hjem å reise til, selv om det er veldig få av dem som har både en mor og en far der hjemme. Mange av barna våre har foreldre som er skilt, sitter i fengsel eller har dratt bort for å finne seg jobb. Hvis ikke mor eller far er til stede, bor barna våre hos en slektning. Det er viktig at de har røtter i en landsby og at de kjenner slekten sin.

To av barna våre har ikke noe sted å reise til og ser langt etter sine venner som drar hjem på skoleferie. Ei jente på 13 år og en gutt på 14. Vi kaller dem Ying og Chai. Det har vært slik i mange år nå, så de vet at den tiden kommer. Heldigvis så har de ansatte noen barn som de kan være sammen med, og Chai har to storesøstre i Chiangrai, ei som bor på Studenthjemmet og ei som har flyttet ut og begynt å jobbe.

Både Ying og Chai har vært hos oss siden førskolealder. Hjemmet deres er BCM og de har ingen slekt i Thailand de kan reise til. Ying har ikke sett sine foreldre siden hun var 2 år og vet ikke hvor de er eller om de lever. Chai sin mor døde for 6 år siden og far er alkoholiker og har aldri vært i stand til å ta vare på barna sine. Chai nekter å være sammen med sin far. Han er redd. Både Ying og Chai er statsløse, så de vil sannsynligvis aldri kunne forlate Thailand. Forhåpentligvis vil de få seg en god utdannelse, få seg jobb og stifte familie. Siden de ikke har noen foreldre eller slekt bak seg, kan det bli krevende å bli akseptert av sin partners familie. Grunnen til det er at penger er sentralt når familie skal stiftes og de fleste foreldre er ikke positive til å akseptere svigerbarn som ikke har noe økonomisk å bidra med.

Her hjelper Ying og Chai til med å skrubbe ned kjøkkenet på BCM. Fint å kunne bruke vannslangen inne.

Her hjelper Ying og Chai til med å skrubbe ned kjøkkenet på BCM. Fint å kunne bruke vannslangen inne.

Noen dager får de bli med ansatte ut på tur. Her er de utenfor et Shoppingsenter i Chiangrai.

Noen dager får de bli med ansatte ut på tur. Her er de utenfor et Shoppingsenter i Chiangrai.

Ying og Chai klarer ikke sette så mange ord på hva de tenker om sine egne framtidsutsikter, men de vet at de har det bra nå. De har begge bestemt seg for å studere når de etter hvert blir ferdig med ungdomsskolen, men vet ikke enda hva de vil satse på å bli. De innrømmer at det kan bli litt kjedelig nå i ferien når de ikke kan gå på skolen og vennene har reist hjem, men de klarer å finne noen aktiviteter hver dag. Noen dager hjelper de til med oppussing og vasking på BCM. Andre ganger blir de med ansatte ut på handletur. Ofte hjelper de til med å lage sin egen mat og forteller med litt forlegne smil at det blir mye nudelsuppe og ris. Siden det er mango-sesong nå og ingen andre barn å dele med, så kan de spise alt de orker av den deilige frukten - i mange varianter. Som et ekstra pluss har en av de frivillige som har vært på BCM lagt igjen 2 iPhoner som Ying og Chai får bruke nå i skoleferien. Det er en suksess. Det blir mye tid til unyttig spilling.

Ying og Chai er gode venner og forteller at de aldri har kranglet. De ansatte nikker bekreftende til det. De er som søsken og har forstått at de hos BCM deler en felles skjebne. De klager lite og har veldig lune smil når de forteller at de er takknemlige for livet hos oss. De vet at slik situasjonen deres er så kunne de ikke hatt det bedre noen andre steder. De får til og med litt lommepenger når de hjelper til. Nok til å kjøpe seg litt klær og søtsaker. De er fornøyde med livet, men gleder seg til skolen åpner igjen og vennene deres er tilbake på plass.